Betaler du ut lønn eller annet vederlag for noens arbeidsinnsats, skal du betale arbeidsgiveravgift så sant vedkommende ikke er selvstendig næringsdrivende. Det er i tillegg unntak for arbeidsgiveravgift for noen typer arbeid når du er privat arbeidsgiver. Vær spesielt oppmerksom på slike vederlag som provisjon, overtidsgodtgjørelse, ulempetillegg, serveringspenger og «driks» eller liknende ytelser.

Grunnlaget for beregning av arbeidsgiveravgift er i utgangspunktet brutto lønn til de ansatte. Satsen for beregning av arbeidsgiveravgift er differensiert og varierer mellom 0 og 14,1%. Satsen for arbeidsgiveravgiften følger normalt den kommunen hvor virksomheten har sitt hovedkontor.

Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er i praksis statsstøtte. Dette er i utgangspunktet forbudt etter EØS-avtalen, men tillates likevel så lenge ordningene er i tråd med EUs retningslinjer for regionalstøtte. Fra 1. juli 2014 ble disse retningslinjene endret og medførte betydelige endringer i ordningen. Nye kommuner kom med i ordningen, mens andre kommuner byttet sone.

De nye endringene innebærer også flere sektorunntak enn tidligere. Transportsektoren, energisektoren og finans- og forsikringssektoren kan f.eks. ikke benytte seg av de differensierte satsene. Det innføres imidlertid en fribeløpsordning for alle sektorer som ikke lenger får lavere arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiver kan da benytte reduserte satser innenfor et tildelt fribeløp. Er du i tvil om du driver virksomhet i en sektor som er unntatt, ta kontakt med Skattekontoret for avklaring.

Alle ytelser som du er pliktig til å foreta skattetrekk av, vil du normalt være pliktig til å svare arbeidsgiveravgift av. Et viktig tillegg er at du skal betale arbeidsgiveravgift av pensjonsinnskudd og feriepenger.

Du trenger ikke sette beregnet arbeidsgiveravgift på en egen bankkonto, slik du er pliktig til å gjøre med skattetrekk du har trukket fra den ansattes lønnsutbetaling.